Det hele beygnte når jeg var seksogtjue år. Jeg hadde lyst å lage en sang, en demosang som jeg kunne sende til radiostasjoner, plateselskap og andre.  Jeg måtte da velge mellom å spille inn en poplåt eller en kristen sang.  Til slutt, ble det den sistenevnte; og det valget jeg gjorde den dagen kom til å endre livet mitt mer enn jeg da trodde var mulig.

Sangen, som heter Bli i Guds kjærlighet, handlet om det evige livet, om paradis – og om at vi har en Far i himmelen.  Etter at jeg hadde spilt den inn, gledde jeg meg til høre på opptaket.  Så når kassetten kom, måtte jeg bare sette den inn i spilleren med en gang! 

På den tida røykte jeg, og mens jeg hørte på sangen – og det fine budskapet – så tok jeg meg en røyk.   Etter hvert, merket jeg det som jeg bare kan kalle for ei “stråling” over hodet mitt, og uten at jeg visste hvorfor, så visste jeg likevel at det var Gud som gjorde dette.  Jeg følte meg også fortapt, uten at jeg kunne forstå det.  Selvfølgelig ble jeg også redd – hva var det som skjedde med meg?  Hadde det noe med sangen min å gjøre?  Den var jo litt nyskapende og hadde et klart budskap.  Man skal hverken legge til, eller trekke ifra, noe av det som står i Bibelen og det er sagt at den som gjør det, skal smake de smertene som omtales i Bibelen.  Hadde jeg skrevet noe jeg ikke skulle skrevet?

Dagene, de gikk, og jeg kunne ikke legge denne opplevelsen bak meg.  Jeg hadde sett frem til å spille inn sangen min, og gå med den til alle radiostasjonene i byen.  Men nå holdte jeg på glemme det fullstendig!  Etter hvert, ble dagene mer eller mindre normale, og sammen med mitt barn og familie, hadde jeg det bra.  Når jeg ser tilbake, så kan jeg se at Gud, i det skulte, gjorde sitt verk – men det ante jeg ingenting om da.

Det gikk ei stund før det skjedde noe annet.  Jeg hadde ikke helt lagt bak meg de ubehagelige følelsene som hadde overvelvet meg den gangen jeg hørte på sangen min.  Allikevel, var jeg slett ikke forberedt på det som nå hendte meg og husker klart det jeg fikk se:

Bibelen forteller om himmelen og helvete, men nevner også noe som kalles for “fortapelsen”.  Det var nemlig dette som Gud synte meg – en visjon av hva det vil si å gå i fortapelsen: en åndeverden der onde ånder herjer.  De viste seg som dyr, de ville snakke til meg selv om jeg ikke ville det.  Går man i fortapelsen, er man borte fra Gud.  Dette var selvfølgelig et meget sterkt og skremmende syn, som fulgte meg i hele tre måneder.

Hele denne tida følte jeg meg veldig mottakelig for Guds vilje.  Det kjentes som hodet mitt fysisk hadde åpnet seg for å slippe Ham inn; men det ville gå tre uker før Han kom til meg.  Jeg hadde satt meg inn i den fine, nye bilen min og kjørt avgårde.  Underveis, svinget jeg innom en butikk for å kjøpe sigaretter.  Da kjørte jeg videre. 

Discomusikken stod på høyt og, etter gammel vane, tente jeg en sigarett.  Idet jeg tok det første trekket, hørte jeg en øredøvende stemme som snakket direkte til meg: “Jeg, den evige Gud, kan ikke frelse verden med røyken i munnen!”.  

Stemmen var så kraftig at den kunne ha vekket de døde!  Den var metallisk og monoton, og den fylte hodet mitt.  Jeg kastet sigaretten ut gjennom vinduet og følte meg skikkelig kvalm.  Tankene suste i hodet mitt.  Kanskje Gud hadde forkastet meg? 

Det var nemlig ikke det Han hadde gjort.  Istedet, hadde Han vist meg at det finnes en levende Gud og ikke bare en fortapelse; at det også finnes en himmel og ikke bare et helvete. 

Han ga meg også makten til å gjøre noe jeg aldri hadde klart alene – å slutte å røyke.  Jeg hadde heller aldri innsett at jeg gjorde noe galt.  Jeg kjente til andre kristne sangere som røykte, så da måtte det jo vært greitt hvis også jeg gjorde det.  Men nå skjønte jeg at det måtte bli slutt.

Dette møtet med Gud gav livet mitt en ny åndelig dimensjon.  Den ble ytterligere forsterket den gangen Han fylte meg med sin Hellige Ånd.  Også den gangen satt jeg i bilen!  Plutselig begynte jeg å tale i tunger, noe jeg aldri hadde gjort før.  Det sies at tungetalen er et slags “hemmelig” språk som bare Gud og den enkelte forstår.  For meg, var dette en spesiell utvidelse av bønnelivet mitt.  Jeg ba selvfølgelig på norsk, men nå begynte jeg også å bruke denne nye nådegaven. 

En av de første gangene jeg fikk se tungetalens makt var da jeg ba for ei syk kvinne.  Hun hadde lenge vært plaget med ryggesmerter, og en dag bestemte jeg me for å be for henne.  Jeg la hendene på ryggen hennes og begynte å be, først på norsk, men så begynte jeg å bruke tungetalen.  Senere fortalte hun meg at smertene forsvant og kom ikke tilbake. 

Ved en annen anledning, skulle jeg kjøre en mann til sykehuset.  Han led av psoriasis og fortalte at han skulle gjennomgå en lang behandlingsprosess.  Jeg visste jeg kunne be for ham, men han hadde aldri villet snakke om sånt før.  Plutselig fant jeg ut at jeg måtte bare gjøre det.  Jeg satte hånda på det venstre låret hans og begynte å be for ham.  Etter ei kort stund fikk jeg en merkelig følelse i armen: det var som huden min hadde beygynt å ”vokse” lag på lag akkurat som en ananas.  En slags salvefølelse strømmet gjennom kroppen min, en følelse av at jeg kunne helberede ham.  Etter dette, fortalte han meg at aldri før han hadde blitt så fort frisk.

Mitt møte med Gud hjalp meg også på flere andre måter.  Jeg begynte å opptre i kirkekonserter i ung alder.  Jeg var alltid veldig nervøs før jeg skulle synge, men når jeg var rundt fjorten år ble problemet enda verre. 

På skolen elsket jeg å lese høyt og var faktisk den flinkeste i klassen!  En dag mens jeg leste, fikk jeg en ekkel følelse i halsen, at det var noe spytt der som jeg ikke kunne få vekk.  Det samme skjedde når jeg skulle synge og jeg begynte å bli veldig bekymret.  Hele livet hadde jeg bare ønsket å synge for folk men nå var det umulig! 

Jeg var så lei meg for at jeg ikke kunne synge salmer eller operasanger, kun discolåter som ikke krevde så mye av sangteknikken.

Senere, etter at Gud hadde åpenbart seg for meg, skulle jeg opptre på lokal-tv i Bergen.  Da merket jeg at ”spyttet” og nervene var borte.  Jeg storkoste meg og tenkte at nå kan jeg synge overalt, og synge rent!.  Etter dette,  begynte jeg å opptre mer og mer.  Selvfølgelig blir man litt spent før man skal synge offentlig, men nå var den negative angsten borte.  Jeg sier ikke at jeg er perfekt, men det er ikke det viktigste her.

Det viktigste er at alle kan bli frelst og alle kan be om tilgivelse.  Ved å vise meg fortapelsen og helvete har han overbevist meg om at det finnes noe å bli frelst fra.  De som driver utukt eller incest, eller som er pedofil, vil havne i helvete.  Helvetet som Gud viste meg var et fyktelig sted.  Det var som et stort, firekantet betongrom – et avgrenset sted – med lokk på.  På den ene sida var det ei hylle og din ånd var der.  Du så kroppen din, kunne føle den, men den var ikke fysisk.  Over var det et betonglokk med håndtak.  Du visste at du ikke kunne komme opp eller ut derifra.  Her var det plageånder som så ut som små dverger.  De kommer krypende mot deg, og prøver å gjøre ting med deg som du slett ikke vil.

Vi lever i en åndelig verden og det finnes mange forskjellige typer ånder.  Sjalusi, angst og sinne er alle følger av de onde åndenes arbeid.   Homofili kommer også fra onde ånder, det er ikke noe som man er født med.  Det er disse åndene finnes i verden gjør at vi stundom kommer ut for ting som vi må passe oss for.

Jeg kan aldri ta et annet menneskes liv.  De som gjør det i Guds ånd er kommet inn i et helt feilt spor, og dens lønn for det er døden.  Når en da vet at det virkelig er et fortapelse, og et helvete, skulle jeg tro at det å gjøre noe slikt vil være direkte galskap.  En skal også være klar over at Gud er mektig og beskytter oss når vi er i Ham, skrik heller ut ”I Jesu Kristi navn, gå fra meg” hvis noen vil angripe deg. Men vanligvis vil vi unngå enhver slik situasjon dersom vi er i Ham.   Gud er god og vil oss ingenting annet enn godt.  Han skapte oss for å ha selskap i menneskene.   Gå til kirken, hør Hans ord, og tenk over at det er en enorm, intelligent makt som bare er God, som er med oss. 

”Denne verdens fyrste” (altså den onde) er ikke av meg, det er en Djevel og han vil ha deg i sitt rike.  Ikke la han få det!  Gud skal komme igjen!  Altså dommedag og da skal ingen finne så mye som en sten å gjemme seg bak.  Dette fordi Gud sendte sin sønn, Jesus Kristus, bare fordi at de som tror på Ham skulle ha evig liv –

og ikke gå fortapt.  Jeg hadde en gang en drøm om dommedag.  Det stod Siciliano på himmelen med blodskrift.  Det ble kastet flammer ned på jorden og alle som ikke var kristne ble brent opp.  Jorden ble til aske og bare de hellige for Gud kunne gå på den.  Jeg var så forundret da jeg og mitt barn – jeg holdt henne i hånden – kunne gå i asken uten å bli brent, mens jeg så en annen dame som jeg hadde kjent fra tidligere, og som jeg visste var humanetiker, ble brent opp.  Alle mine drømmer etter at jeg ble frelst har vært sanne og jeg har kunnet tolke dem.

Jeg kan aldri dømme noen.  Det er det kun en som kan og skal.  Du kommer heller ikke i fortapelse ved å ta deg en røyk men den han virke hindrende når man skal forkynne Guds ord. 

Det finnes et evig liv, og når man forlater denne verdenen, drar ånden din til en annen dimensjon, en åndeverden.  Gud har makten til å ta din ånd til seg, eller til å sende den dessverre i fortapelsen. Ved å vende om til Gud, ved å be til Ham, kan vi etablere et forhold til Ham som befrier oss fra de onde åndenes makt.

Gud er større enn noe annet på jorda.  Han har seiret over djevelen og det finnes ingenting han ikke kan gjøre.  Å rope til Gud om hjelp er ikke bare tomme ord.  Når man er i nød eller i fare, for eksempel om noen vil angripe deg, kan man rope ”I Jesu Kristi namn, vik fra meg!” For ingen kan seire over Ham.

Det finnes mange mennekser som ikke har noe forhold til Gud og mange fortapte sjeler.

Jeg vil så gjerne at alle skal få høre om denne åpenbaringen jeg har fått av Gud.  Måtte alle få vite at ved å komme til Han, kan de få tilgivelse, fornyelse og helberedelse.  Om noen søker Gud, skal de be til Ham.  Da vil de få troen – det kan jeg love deg.

Gud vil vi skal ha et normalt liv med jobb, mann og barn og med system på tilværelsen.  Men tilbe Ham og gå i kirken om søndagen.  Nå er det klart at på grunn av at Djevelen kom inn i verdenen, så er det noen som ikke vil ha med Gud å gjøre, eller søke Ham.  Men ikke si, når dere forlater jorden (for jeg sier ”forlater jorden”) at jeg ikke advarte dere og det med største ydmykhet, fordi jeg ikke unner min verste fiende å oppleve det jeg gjorde for å bli frelst.  Da er det bedre å gå i kirken, søke Hans ord, eller å be til Ham.  På den andre sida, så vet jeg nå at det er en Gud å stå til ansvar for når vi kommer så langt.  Husk også at Gud er God.  Djevelen er det ikke.  Tenk på å risikere å bli fanget i hans mørke, og det for evig tid...   Litt skremmende er det jo, men vit at Gud vil deg bare godt.  Han er lyset, Han er hellig, derfor kan vi ikke komme til Ham bare ved ”gode gjerninger” men som vi alle vet, Guds sønn tok våre synder på seg og derfor bare ved tro...

I all ærbødighet,

Birgitte Helen Morken.